Frykt, den usynlige kameraten hvis instinktive ondskapsfullhet ikke kjenner noen grenser!

Av Stanley Collymore

Jeg har ingen frykt for noen eller noe; ikke engang døden. Og

inntil jeg trekker mitt siste åndedrag denne stillingen, som

jeg alltid har resolutt opprettholdt, vil uforanderlig for

meg forbli den samme. For hva er egentlig frykt?

Slik jeg ser det, er det snarere improvident antakelse av

hva som kan gjøre skje. Noe som til enhver hensikt

skremt person av mange forskjellige grunner, og

ikke alltid helt overbevisende, ikke vil skje.

Og skulle katastrofen det antatte offeret

er så ganske forstenet av skjer ærlig,

for så å ha ønsket seg syke ang-

ående det, var realistisk et

totalt avfall av både tid

og energi som endelig

utgjorde ingenting.

Så fornuftig spare energi og tid til noe virkelig positivt å

gjøre, og som jeg er sikker på vil markant hjelpe deg

med å utrydde din husk alle de veldig negative og

ubehageligetanker som du vanligvis bærer der,

og gjør det mye bedre også som en langt mer fascinerende

person, er jeg sikker på at du. Og når det gjelder frykt

for døden, er det helt risible virkelig få deg selv

unødvendig jobbet opp om det som entydig

er et uunngåelig resultat som ingen,

inkludert deg, kan reversibelt

endre eller gjør noe i det

hele tatt med enten

betydelig mens du er fysisk

her, og like mindre

etter at du er

borte.

© Stanley V. Collymore

7. september 2019.

Forfatterens kommentarer:

Frykt når vi Homo sapiens er betinget, så vel som konsekvent ført til å tro er en avgjørende mekanisme som effektivt gjør det mulig for oss, så vel som andre arter som deler denne jorden med oss, å beskytte oss mot fare, forestående eller på annen måte, i tillegg til å hjelpe oss i å gi et levedyktig rammeverk for oss selv for å ivareta vår respektive videreføring som en spesie.

Det kan godt være sant under spesifikke omstendigheter. Men samkjørt ved å bruke frykt eller taktikken for å fryktbehandle enten som nyttige eller praktiske apparater for å bokstavelig talt skremme helvete ut av andre mennesker for egne mål eller for å egoistisk i ferd med å gjøre så sikre ganske uberettigede fordeler for ens selv, familiemedlemmer eller venner på andres bekostning, er kategorisk ingenting mer, jeg er helt overbevist om, enn kvintessensen av ren ondskap og ondskapsfull narsissisme.