Dikt - Den selvutslettende og virkelig sjarmerende Isobel

Av Stanley Collymore

Ingen enn oss selv kan logisk se på det hemmelige riket i
vårt individuelle sinn og enten dechifrere eller, langt
mindre så, realistisk si med absolutt sikkerhet
hva som egentlig foregår der; og heller ikke
helt sikkert, men klart absurd, skape et
lignende scenario med hjertets sanne
intensjoner. Når det gjelder sagt,
reagerer man som en person rutinemessig på en gitt
situasjon eller instinktivt, under normale omsten-
digheter, rutinemessig når han blir utsatt for
hendelser av stress eller vanlige engasje-
menter som er fri for de byrdefulle
ulempene av menneskelig tvang,
for en gang er en utvilsomt
indikasjon på hva slags
person det enkelte
individet i hov-
edsak er.

Og om det i en rent tilfeldig karakter, eller på
grunn av en skarp, konstruktivt takknemlig
eller mer grundig observasjonsmåte, er
din alminnelige nærvær eller iboende
karakteristisk oppførsel rettferdig
og beundringsverdig, er det sannelig ingen
å slippe unna det ganske klart åpenbare
faktum, det utvilsomt, og så men-
neskelig mulig som man ærlig
kan fortelle at du er langt
en utrolig enestående,
virkelig eksepsjonell
og en mest bemerk
elses verdig ung
dame, Isobel!

© Stanley V. Collymore
20. mai 2019.

Forfatterens kommentarer:

Det er en generell misforståelse i Storbritannia som lett blir trodd av dem som angivelig, men å si så latterlig, betrakter seg som voksne, men som, helt og unapologetisk, fra mitt observante perspektiv, ikke kollektivt, langt mindre så individuelt, kan navigere seg ut av ordentlig sodden papirpose, at alle unge, unntatt deres eget brød, er rimelige å overtale, er i hovedsak feral, helt ubrukelige og forsettlig ødeleggende personer. Folk som bevisst ikke forsøker å gjøre noen konstruktive bidrag til sine egne samfunn generelt, og heller ikke ville vite hvor eller hvor de skulle begynne hvis de ved en viss inngrep av skjebnen skulle få en forandring av hjertet i den forbindelse.

Personlig er jeg helhjertet uenig med denne fremtredende juvenile antagelsen, så villig tilskrevet av disse såkalte voksne, som selv ikke er paragoner av dyd eller på noen måte konstruktivt element i et moralsk eller genuint sivilisert land. Hvis man var, for å ta hensyn til de skarpe flertallede sosiale og moralske bruddene i hverdagen, bare å faktorere i denne ligningen deres egne personlige og svært uetiske måter å gjennomføre sine egne liv.

Situasjoner groteskt sammensatt av den høyt manipulerende måten der de uten å tenke på at de tillater seg å bli enkelt og manipulativt misbrukt både av politikerne som de idiotisk og tvangsmessig stemmer for, i tillegg til de tydeligvis avskyelige og falske nyhetsmedier som skuespillbart og forsettlig , konsekvent og kaldt bruk dem som veldig praktisk og "nyttig idioter" fôr.

Så hyggelig som å møte unge som Isobels kaliber, som har mer individualistiske karakterer, unike hensyn til andre, og utilsiktet ekstraordinær intelligens i pennfingeren enn alle disse vanvittige, fatuøse og antatte voksne moronene har i sine kollektive organer, snakker volumer i seg selv. Og bevisst støtter den alvorlige overbevisningen som holdes av alle komposisjoner, balansert og intelligent observatører at samfunnsmessig alt ikke er helt tapt hvor Storbritannia er bekymret.